Ung og arbeidsløs

Teksten nedenfor er hentet fra en undersøkelse om arbeidsløse i mellomkrigstiden i Sarpsborgdistriktet. Undersøkelsen inneholder bl.a. flere intervjuer med folk som ble rammet av ledigheten. Fra Svein Syversen: Ung og arbeidsløs. Arbeidsløse i Sarpsborg og deres reaksjoner" i Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie nr. 1 1983.

Oppgave

Hvordan virket arbeidsløsheten sosialt og økonomisk?
Hvilke mottiltak forsøkte de arbeidsløse å sette inn mot lediggangen?
Sammenlign situasjonen for de arbeidsløse i mellomkrigstiden og i dag.

Kilde

Ung og arbeidsløs

De økonomiske forholda gjorde det svært vanskelig for unge arbeidsløse å stifte familie. De "(...) måtte leve på familien" sjøl, og hadde ingen utsikter til å underholde egen familie. (...)"

Dette innebærer at giftealderen steg, og at den steg mest i de yngste aldersgruppene. Den viktigste årsaken til det må ha vært den økende arbeidsløsheten fra midten av tjueåra. En følge av dette var langvarige forlovelser i påvente av en jobb – og en jobb førte ikke alltid til omgående giftermål heller. (...)

Mange av de "unge" arbeidsløse fylte 30 år etter hvert. Det er rimelig å tro at seksuelt samliv må ha vært relativt vanlig, til tross for at redselen for å få barn vel var hovedårsaken til de lange forlovelsene. Tanken på et eventuelt barn var imidlertid neppe eneste årsak. Det kunne være vanskelig nok med giftemål, uansett. Så lenge begge var ugifte, var det vanlig at de hver for seg "levde på familien". Gifta de seg, måtte det i tillegg skaffes midler til en bolig og en del "utstyr". I de fleste tilfellene ble dette en ekstrabelastning på foreldrenes økonomi. N.N. forteller om de som "måtte" gifte seg at:

"Døm eid’ente fem øre, døm eide nesten ente klea på kroppen. (...)

– Det var foreldra da, vet du, som måtte dele med de fattige greiene døm hadde.

– Ja, hjælpe døm te’ e’ seng og et kjøkkenbord og no’. Det var’nte no’aent, døm eid’ente fem øre – det var å gå på Fattigkassæ, det. (...)"

De av mine informanter som gikk arbeidsløse ut gjennom tredveåra, framhever da også passiviteten som et vesentlig problem. N.N. svarer for eksempel slik på et spørsmål om hvordan han opplevde situasjonen som ung og arbeidsløs:

"Å, herregud – du gadd absolutt ingen ting. Du lå omtrent te’ midda’n hver dag. Du gadd ikke hogge ved en gang, vet du. Og så var’e å fly om kvelden da, vet du, og hjem og legge sæ om natta – og så var’e sammæ greiene, år etter år." (...)

Kommunen satte etter hvert i gang relativt omfattende kursvirksomhet for å motvirke denne passiviteten blant de unge arbeidsløse. (...)

Arbeideridretten fikk relativt stor tilslutning i Sarpsborg. Spesielt var oppslutninga om fotball-laga god. "Sparta" var i flere år blant de beste i Forbundet, og "Sarpsborg AIL" hadde også et velkjent fotball-lag. Av de 11 mannlige intervjuobjektene mine, var 6 medlemmer av et eller flere av disse idretts-laga. Flere av dem framhever fotballen som spesielt populær. Det ble imidlertid drevet idrett innen flere andre grener også: Svømming (ved "Høysandbadet" i Skjeberg), boksing, bryting, fri-idrett og turn. (...)

I likhet med arbeideridretts-laga drev ungdomslaget en mangesidig virksomhet. I større grad enn når det gjaldt idretten var også ungdomslaget et tilbud til begge kjønn:

"Vi hadde festligheter, dans og greier, og så foredrag. Aldri unntagen vi hadde foredrag, altså!" forteller N.N.

N.N., som var medlem av laget i 8–10 år, sier om aktiviteten i laget:

"Det var alt mulig, det. Det var studiesirklær, teatergrupper, sanggrupper og såntno’ – og politikk da, selvfølgelig. Og så reiste vi rundt i hele Østfold og underholdt for andre lag og sånn, da."

(...) de som gikk uten arbeid i Sarpsborg hadde små muligheter til å reagere på arbeidsløsheten ved å sette i gang systematisk yrkesaktivitet på egen hånd. (...)

Det ser ut til at fiske var en mulighet relativt mange benytta seg av, både under arbeidskonflikter og ordinær arbeidsløshet. Det var i første rekke Skjebergkilen og områdene utover mot Hvaler som var aktuelle, fordi disse kunne nås ved hjelp av båter som samorganisasjonens feriehjem ("Bukten") hadde til utlån. En god del drev imidlertid med innlandsfiske også, i Glomma eller innsjøene i området rundt byen. (...)

Bærplukking ser også ut til å ha vært relativt vanlig blant de arbeidsløse, både for salg og som tilskudd til egen husholdning. Noe tilskudd av betydning kunne vel neppe bærplukkinga gi, men litt ble det likevel. N.N. forteller for eksempel:

"– Om høsten var jæ ute og pella bær, vet du.

– Pella du te’ eget forbruk, eller?

– Nei, jæ solgte. Tyttebær fikk vi femogtjue øre liter’n for.

– Var’e såpass at det gikk an å gjøre no’ fortjeneste på det?

– Nei (...) det ble noe. Du sku’ ha et plagg, du sku’ ha te’ å levæ – du måtte kunne hjælpe te’ lite’ranne."

Mulighetene til å tjene noe på småsalg, torghandel og lignende var også små. I likhet med bærplukkinga kunne det imidlertid gi noe i overskudd. Slik virksomhet forutsatte naturligvis at vedkommende hadde noe å selge – og det gjaldt nok ikke så mange.

N.N. forteller imidlertid at han hadde et visst utbytte av slik handel den tida han gikk arbeidsløs. Han fikk leid seg et par "parseller" som ikke var i bruk. På dem planta han blomster, grønnsaker og jordbær som han senere solgte på torget. Han hadde også muligheter til å fore opp en gris for salg –

"(...) men det ble elendig fortjeneste, vet du. Folk hadde ikke råd te’ å kjøpe. Døm sku’ ha det billi’æst mulig."