Sjdanovs tale på Kominforms stiftelsesmøte i Warszawa 22. september 1947

Utdraget nedenfor er hentet fra Kilder til moderne historie 3, Universitetsforlaget 1972. Til norsk ved Gunnar Bureid.

Oppgave

1. Hvilke drivkrefter mener Sjdanov ligger bak USAs utenrikspolitikk?
2. Hvilke to leirer mener Sjdanov har oppstått i internasjonal politikk?
3. Hva var disse leirenes mål?
4. Hvilke utenrikspolitiske utspill fra USA kan ha utløst dette synet?

Kilde

Fra Sjdanovs tale

(K)rigens slutt innebar en rekke nye problemer for USA. Kapitalistmonopolene var oppsatt på å tjene like mye som før og presset derfor hardt på for å hindre at leveransene skulle synke under det de hadde vært under krigen. Men dette betydde at USA ikke måtte tape terreng på de utenlandske markedene som hadde kjøpt amerikanske produkter under krigen, og at de i tillegg måtte skaffe seg nye markeder, ettersom kjøpekraften i de fleste av landene var blitt betraktelig lavere på grunn av krigen. Disse landene var også blitt mer avhengige av USA både finansielt og nasjonaløkonomisk. Nasjonaløkonomiens kraftige forverring i de andre kapitaliststatene gjør det nærliggende å spekulere på om ikke deres økonomiske vansker etter krigen, især for Storbritannias del, gjør det lettere å bringe disse landene under amerikansk kontroll. USA har lagt for dagen en ny og åpent rovgrisk og ekspansjonistisk politisk kurs.

Siktemålet med denne nye og åpent ekspansjonistiske kursen er verdensherredømme for amerikansk imperialisme. For å befeste sin monopolstilling i de markedene som er erobret fordi landets to største konkurrenter, Tyskland og Japan, er ute av bildet og kapitalistmakkerne Storbritannia og Frankrike er blitt svekket, har USA i sin nye politikk lagt opp et omfattende program bestående av militære, økonomiske og politiske tiltak. Disse tiltakene har som mål å gi USA politisk og økonomisk herredømme i alle land som er pekt ut for amerikansk ekspansjon, å redusere disse landenes status til satellittstater under USA og å sette inn regjeringer i dem som vil fjerne all motstand fra arbeider- og demokratibevegelsenes side mot at amerikansk kapital skal få utbytte landet deres. USA tar nå denne nye politikken i bruk ikke bare overfor sine fiender i krigen og overfor nøytrale land, men i økende grad også overfor sine allierte fra krigen. (... )

USAs nye politiske kurs er således utformet slik at den skal befeste landets monopolstilling og redusere dets kapitalistmakkere til undersåtter som er helt avhengige av Amerika. (...)

De fundamentale forandringene som krigen har ført til på den internasjonale arena og for enkeltlands stilling, har snudd opp ned på det politiske landskapet i verden. En ny gruppering av politiske krefter har sett dagens lys. Jo mer på avstand krigen kommer, desto tydeligere trer to hovedtendenser i internasjonal etterkrigspolitikk fram. De to tendensene speiler det skillet som er mellom de politiske kreftene på den internasjonale arena, som deler denne i to leirer: på den ene siden den imperialistiske og antidemokratiske leiren, og på den andre siden den antiimperialistiske og demokratiske leiren. Selve drivkraften i den imperialistiske leiren er USA. Med seg har de Storbritannia og Frankrike. Attlee og Bevins arbeiderpartiregjering i Storbritannia og Ramadiers sosialistregjering i Frankrike er ikke til hinder for at disse landene spiller rollen som USAs drabanter og følger USAs imperialistpolitiske eksempel i alle viktige spørsmål. Den imperialistiske leiren har dessuten støtte fra kolonimakter, bl.a. Belgia og Nederland, fra land med reaksjonære antidemokratiske styresett, bl.a. Tyrkia og Hellas, og fra land som politisk og økonomisk er avhengige av USA, bl.a. landene i Det nære Østen og Sør-Amerika samt Kina.

Den imperialistiske leirens hovedmålsetting er å styrke imperialismen, å klekke ut planer for en ny imperialistisk krig, å bekjempe sosialismen og demokratiet og å støtte reaksjonære og antidemokratiske, profascistiske regimer og bevegelser overalt i verden.

(...)

De antifascistiske kreftene utgjør den andre leiren. Hoveddeltakerne i den er USSR og de nye demokratiene. Denne leiren omfatter også land som har forlatt imperialismen og som er på stø kurs mot en demokratisk utvikling, bl.a. Romania, Ungarn og Finland. Indonesia og Vietnam må også regnes med her, og leiren har dessuten Indias, Egypts og Syrias sympati. Den antiimperialistiske leiren har støtte fra arbeider- og demokratibevegelsene og fra kamerater i kommunistpartier verden over, fra forkjempere for nasjonal frigjøring i koloniene og i besittelsene, fra alle progressive og demokratiske krefter i alle land. Denne leiren har som målsetting å slå tilbake nye krigstrusler og forhindre imperialistisk ekspansjon, å styrke demokratiet og å utrydde det som er igjen av fascismen. (...)