Khrustsjovs hemmelige tale i 1956

Teksten nedenfor er et utdrag fra Khrustsjovs hemmelige tale i 1956 slik den ble offentliggjort av det amerikanske utenriksdepartementet 4. juni 1956. Fra Krusjtsjov minnes, Cappelen Forlag 1971. Boken er oversatt av Eldor Breckan, Per A. Hartun og Lotte Holmboe.

Oppgave

1. Hva er hovedinnholdet i den kritikken Khrustsjov retter mot Stalin?
2. Hvilken virkning fikk talen i Sovjetunionen og utlandet?

Kilde

Khrustsjovs hemmelige tale i 1956

Hensikten med denne rapport er ikke å gi en omfattende vurdering av Stalins liv og virke. Om Stalins fortjenester er det skrevet et fullt tilstrekkelig antall bøker, brosjyrer og studier i hans levetid. Stalins rolle under forberedelsen og gjennomføringen av den sosialistiske revolusjon, i borgerkrigen og i kampen for oppbyggingen av sosialismen i vårt land er allment kjent. Det er noe alle godt vet.

For øyeblikket behandler vi et spørsmål som har enorm betydning for partiet, både nå og i fremtiden – det er spørsmålet om hvordan dyrkelsen av personen Stalin gradvis utviklet seg, en persondyrkelse som på et bestemt trinn ble kilden til en hel rekke ytterst alvorlige avvikelser fra partiprinsippene, partidemokratiet og den revolusjonære legalitet. (...)

Stalin tolererte i det hele tatt ikke kollegialitet i førerskap og arbeid, han grep til brutal vold, ikke bare overfor alle som satte seg imot ham, men også overfor alt som hans mistenksomme og despotiske karakter syntes å gå imot hans oppfatninger.

Stalins metode var ikke overtalelse, forklaringer, tålmodig samarbeid med folk, den var å tvinge sine oppfatninger inn på dem og kreve absolutt underkastelse for sin mening. Enhver som satte seg imot hans oppfatning og forsøkte å føre bevis for sitt synspunkt og det riktige i sin holdning, var dømt til å fjernes fra det ledende kollektiv og til etterfølgende moralsk og fysisk tilintetgjørelse. (...)

Vi må understreke at partiet hadde utkjempet en alvorlig kamp mot trotskister, høyreelementer og borgerlige nasjonalister, og at det ideologisk hadde avvæpnet alle fiender av leninismen. Denne ideologiske kamp var gjennomført med hell, og resultatet var at partiet var blitt styrket og herdet. Her spilte Stalin en positiv rolle. (...)

La oss et øyeblikk tenke på hva som ville ha hendt i 1928–29 om høyreavvikelsenes politiske kurs hadde seiret hos oss, eller om utviklingen hadde gått i retning av «bomullstøy-industrialisering» eller kulakkenes vei osv. Vi ville ikke hatt noen mektig tungindustri, vi ville ikke hatt kollektivbrukene, vi ville ha befunnet oss avvæpnet og svake i en kapitalistisk omringning. (...)

Det er et faktum at mange personer som senere ble drept som fiender av partiet og folket, hadde arbeidet ved Lenins side. Noen av disse folkene hadde begått feil mens Lenin levde, men han kunne likevel dra nytte av deres arbeid, han korrigerte dem og gjorde det som var mulig for å beholde dem i partiets rekker. Han fikk dem til å følge seg.

Lenin gikk strengt til verks når det var mest påkrevd, på en tid da de utbyttende klasser ennå eksisterte og med styrke satte seg imot revolusjonen, da kampen for å overleve antok sin aller skarpeste form, som endog omfattet borgerkrig.

Stalin derimot benyttet seg av ekstreme metoder og masseundertrykkelse på en tid da revolusjonen allerede var seierrik, da sovjetstaten var styrket og de utbyttende klasser allerede likvidert, da det sosialistiske system hadde fått solid fotfeste innenfor alle grener av vårt næringsliv og vårt parti var politisk konsolidert og styrket, både tallmessig og ideologisk. Det er på det rene at Stalin her i en lang rekke tilfelle demonstrerte sin intoleranse, sin brutalitet og sitt maktmisbruk. I stedet for å påvise at han politisk hadde rett og mobilisere massene, valgte han ofte undertrykkelsens og dens fysiske tilintetgjørelses vei, ikke bare overfor virkelige fiender, men også overfor personer som ingen forbrytelse hadde begått mot partiet og sovjetstyret. (...)

Den truende faren som hang over vårt fedreland i den første perioden av krigen skyldtes derfor hovedsakelig Stalins feilaktige metoder i ledelse av nasjon og folk. (...)

Stalin hadde langtfra noen forståelse av den virkelige situasjon som var under utvikling ved fronten. Det var helt naturlig, for under hele fedrelandskrigen besøkte han aldri noen fronavsnitt og aldri noen befridd by, unntatt en kjøretur på landeveien til Mosjaisk under en stabilisert situasjon ved fronten.

Mange litterære arbeider, fulle av all verdens fantasier, er viet denne begivenhet, og dessuten mange malerier. Samtidig blandet Stalin seg inn i operasjonene og utstedte ordrer som ikke tok hensyn til den virkelige situasjon ved et gitt frontavsnitt, og som bare kunne resultere i svære tap av mennesker. (...)

Ikke Stalin, men partiet som helhet, sovjetregjeringen, vår heroiske armé, dens talentfulle ledere og tapre soldater, hele sovjetfolket – de var det som sikret oss seieren i den store fedrelandskrigen. (Stormende og langvarig bifall). (...)

Kamerater! For å unngå gjentagelse av fortidens feilgrep har Sentralkomitéen på det mest bestemte motsatt seg persondyrkelsen. Vi mener at Stalin ble overdrevent skamrost. Men Stalin har tidligere uten tvil gjort en stor innsats for partiet, arbeiderklassen og den internasjonale arbeiderbevegelsen.