Rwanda og Burundi: Landene verden glemte

Teksten nedenfor er hentet fra Amnesty Nytt nr. 2, 1994.

Oppgave

1. Lag korte oversikter over den historiske bakgrunnen i Burundi og Rwanda.
2. Hvilke årsaksforklaringer på konflikten brukes i denne artikkelen?
3. Har denne konflikten noe til felles med konfliktene i det tidligere Jugoslavia?

Kilde

Fra «Amnesty Nytt»

Folk som før var gode naboer, er blitt tvunget inn på hver sin side i en blodig konflikt. De er fanget i et skittent politisk spill hvor aktørene lar uskyldige sivile blø i rivaliseringen om makten.

– Mange folk jeg snakket med, både hutuer og tutsier, fortalte meg at de levde side om side med hverandre og at alt de ønsket var å leve i fred.

Det sa et av medlemmene i den internasjonale granskningskommisjonen som besøkte Rwanda i januar 1993. I motsetning til forestillingen om at etnisk konflikt og anarki alene er årsakene til drapene i Burundi og Rwanda, er volden i virkeligheten en nøye organisert aksjon fra regjerings- og hærmyndighetenes side for å eliminere alle politiske motstandere.

I f.eks. Rwanda har Den republikanske nasjonalbevegelse for demokrati og utvikling, partiet til president Habyarimana som ble drept i april, bevæpnet og mobilisert sine tilhengere for å gjennomføre massakrer mot politiske motstandere. Det gjelder spesielt medlemmer av partiets ungdomsavdeling Interahamwe. Men den psykologiske oppbyggingen til massedrapene begynte allerede i 1990, da offisiell propaganda viste tegn på å ville oppildne hutuer til å drepe tutsier. På politiske møter og i radiosendinger ble det tegnet et hatsk fiendebilde av alle tutsier. Spesielt en radiostasjon, kontrollert av et ekstremistisk hutuparti, oppfordret gjentatte ganger militser til å myrde sivile.

Militært utstyr fra Europa
I Burundi har regjeringen ikke lykkes med å få kontroll over de tutsi-dominerte væpnede styrkene, og heller ikke å tøyle sine egne hovedsakelig hutu-tilhengere. De burundiske hærstyrkene bruker stadig utstyr de har anskaffet fra utlandet mot sivile de egentlig skulle beskytte. Frankrike og Tyskland er blant landene som har ydet militærutstyr og opplæring til Burundis hær. Frankrike har dessuten gitt militær assistanse og trening til Rwanda. Samtidig har opprørshæren RFP fått mange av sine våpen fra Uganda og dets Nasjonale motstandshær.

Amnesty International mener at en sentral årsak til at volden fortsetter i landene er praksisen med straffefrihet for overgriperne. Grove menneskerettighetsbrudd i Burundi og Rwanda blir sjelden eller aldri etterforsket. Ingen er noensinne blitt stilt rettslig til ansvar.

Amnesty har foreslått en lang rekke tiltak som FN bør gjennomføre for å beskytte menneskerettighetene i Burundi og Rwanda. I denne planen inngår bl.a.: – å utplassere menneskerettighetsovervåkere lokalt snarest i begge land for å rapportere, ta opp saker og beskytte borgere som er mest utsatt; – gjøre det klart for befolkningene i Burundi og Rwanda at drap ikke kan bli begått uten å bli straffet, og at det internasjonale samfunn akter å rettsforfølge de ansvarlige for organiseringen og gjennomføringen av slike forbrytelser mot menneskeheten, samt å gi ofre og pårørende erstatning; – utvikle et langsiktig handlingsprogram for menneskerettighetene i Rwanda og Burundi for å stanse grusomhetene og forhindre fremtidige overgrep.

FN med hendene i fanget
I mellomtiden fortsetter kampene i Rwanda mellom regjeringshæren og opprørsstyrken RFP, som har brutt gjennom stadig flere regjeringslinjer, samtidig som diskusjoner om våpenhvile kommer og går. Det meldes stadig om nye grusomheter mot sivile, begått av begge parter i borgerkrigen. Den gjenværende FN-styrken er så liten at den praktisk talt er maktesløs, og forsterkninger lar vente på seg. FN har planlagt å sende en styrke på 5500 mann, men det er usikkert når det blir gjennomført. Et forslag om en felles-europeisk militær «humanitæraksjon» som ble lagt frem av Frankrike for landene i Vestunionen, er blitt kjølig mottatt. Frankrike lanserte ideen som en moralsk forpliktelse, men vil ikke gjøre noe på egen hånd. Spørsmålet om partiskhet kan også vanskeliggjøre en slik rolle for Frankrike; i fransk presse anklaget RFP Frankrike for å ha valgt motpartens side.

Eksplosivt i Burundi
Mange av de unge RFP-soldatene har vokst opp i utlandet, og opplever en hjemkomst som står i absurd kontrast til forventningene om det forjettede land. Landsby etter landsby ligger som spøkelsesbyer, beboerne er massakrert eller har flyktet. Rwanda, et av Afrikas fattigste land, er et samfunn i ruiner. Bitterhet, hat og hevntørst vokser i takt med det blodet som går til spille.

I Burundi har den verste drapsbølgen lagt seg, men situasjonen er fortsatt prekær. Hæren er i stor grad utenfor regjeringskontroll, og det går stadig rykter om forestående kupp. Amnesty anser tilstanden som eksplosiv, og frykter at en gjenoppblussing av voldsherjingene kan gjøre Burundi til en blåkopi av grusomhetene i Rwanda. Derfor haster det med bred internasjonal innsats for både Rwanda og Burundi, mener Amnesty.

FN var faktisk representert i Rwanda, gjennom UNAMIR (United Nations Assistance Mission for Rwanda), som var utplassert for å overvåke gjennomføringen av fredsavtalen fra august 1993 mellom opprørshæren RFP og regjeringen. Men FN tillot ikke sine 2500 soldater å forbli i landet og beskytte sivilbefolkningen. Mens volden tiltok trakk FN seg tvertimot ut, og lot bare 270 mann være igjen uten å kunne gjøre stort mer enn å være tilskuere til voldsherjingene.

FNs beslutning om tilbaketrekning ble sterkt kritisert av humanitære organisasjoner, bl.a. Amnesty, som advarte mot de katastrofale følgene for sivile rwandere som hadde søkt tilflukt nettopp i områder under FN-oppsyn.

Først en måned senere omgjorde FN sin beslutning om personell-utplassering i Rwanda. I mellomtiden var over 100 000 mennesker blitt drept i landet.

Burundis bakgrunn
Selv om konfliktene i både Burundi og Rwanda blir forklart ut fra etniske forhold, med hutu-majoriteten mot tutsi-minoriteten, gir historien et annet perspektiv.

Før kolonitiden ble de to kongedømmene styrt av Ganwa-klanen, som tilhørte tutsi-folket og skilte seg ut fra den allmene befolkningen. Tutsiene og hutuene snakket samme språk og var bosatt side om side. Ekteskap mellom folkegruppene var vanlig.

Inntil slutten av 1950-årene hadde Burundi felles kolonihistorie med Rwanda. Etter uavhengigheten i 1962 fikk UPRONA (Unionen for nasjonal fremgang) stort flertall i Burundis nye nasjonalforsamling. Partiets erklærte mål var å forene alle grupper og interesser.

Til tross for forsøk på å balansere motsetningene fulgte krise etter krise, med mange hutuer drept som følge av tutsienes anstrengelser for å beholde makten. I april 1972 ble et mislykket opprør etterfulgt av massakrer mot hutuer, titusener ble drept og hundretusener flyktet. Utdannede hutuer, særlig de i eksil, fortsatte å kritisere marginaliseringen av hutuene under de tutsi-dominerte myndighetene og sikkerhetsstyrkene. Spenningen økte da hutu-gjenger angrep tutsi-sivilister i 1988, 1991 og 1992. I 1988 ble f.eks. hundrevis av tutsier drept av hutuer nord i landet, og den tutsi-dominerte hæren svarte med represalier: tusenvis av hutuer ble massakrert og ytterligere flyktet.

På slutten av 1980-tallet og på begynnelsen av 1990-tallet prøvde regjeringen å innføre politiske reformer, bl.a. ble et nytt utkast til konstitusjon ratifisert av 90 prosent av velgerne i mars 1992. Likevel fortsatte konfliktene og mange flere ble drept, de fleste ofrene var hutuer som ble drept av sikkerhetsstyrkene.

I juni ifjor ble det avholdt nasjonalvalg, og resultatet endret den politiske balansen i landet for første gang. Hutu-representanten Melchior Ndadaye ble den første demokratiske valgte presidenten i Burundi. Men sikkerhetsstyrkene forble under tutsi-kontroll og fire måneder senere ble president Ndadaye arrestert og drept i et militært kuppforsøk.

Dette skulle føre til en av de verste massakrene i Burundis historie; titusener ble myrdet, både hutuer og tutsier. De første meldingene gikk ut på at hæren utførte drapene, senere kom det frem at hutu-grupper – hvorav noen var organisert av lokale myndigheter utpekt av president Ndadayes regjering – hadde drept titusener av sivile tutsier såvel som enkelte politiske motstandere blant hutuene.

Hæren gjennomførte så omfattende drap på hutuer i represalier. Hundretusener flyktet til nabolandene eller andre områder av Burundi. Situasjonen var fortsatt spent, med overgrep begått av begge parter, da Burundis nye president Cyprien Ntaryamira omkom sammen med Rwandas president Juvenal Habyarimana 6. april i år etter at flyet de var i ble angrepet og styrtet.

Rwandas bakgrunn
Ved århundreskiftet var både Rwanda og Burundi kolonisert av Tyskland. Etter 1. verdenskrig ble landene administrert av Belgia som territorier under Folkeforbundet, og senere under FN, inntil selvstendigheten i 1962. Motsetningene mellom de to største etniske gruppene ble ikke dempet av kolonistyret, som plasserte nærmest alt administrativt ansvar i tutsienes hender.

Selv om kolonimyndighetene vedlikeholdt tutsienes hegemoni, var det under kolonitiden at hutu-majoriteten i Rwanda begynte å kreve flertallsstyre – oppmuntret også av enkelte medlemmer av den belgiske koloniadministrasjonen.

I 1959 ble monarkiet styrtet av hutu-politikere. Voldsomheter fulgte, titusener av tutsier ble myrdet, og flere hundre tusen flyktet i eksil tidlig på 1960-tallet.

Etter at Rwanda ble selvstendig i 1962, ble hutuenes kontroll konsolidert under en sivil regjering og senere under militærregjeringen som tok makten etter kuppet i 1973, ledet av Juvenal Habyarimana. Men også hutu-folket er splittet. Mange medlemmer av den sivile regjeringen – nesten alle hutuer – ble etter kuppet, hemmelig og summarisk henrettet, eller døde etter mishandling i fengsel.

Da den økonomiske og politiske situasjonen ble drastisk forverret i slutten av 1980-årene, forberedte tusener av eksil-rwandanesere i Uganda å vende tilbake med makt. I 1990 krysset rundt 10 000 opprørere fra det tutsi-dominerte RFP grensen mellom Uganda og det nordøstlige Rwanda. Opprørerne inntok en rekke byer mens de rykket fremover mot hovedstaden Kigali. I krisen som fulgte, internerte Rwandas myndigheter over 8000 mennesker, de fleste tutsier. Mange av dem ble torturert og drept.

Kampene mellom RFP og regjeringsstyrkene hadde allerede kostet mange livet. Samtidig ble mer enn 2000 mennesker ofre for overlagte politiske drap før president Habyarimana selv ble drept. Selv om en fredsavtale ble inngått i august 1993 – som også skulle sikre etterforskning av menneskerettighetsbrudd og stanse straffefriheten for de skyldige – fortsatte overgrepene, spesielt mot presidentens politiske motstandere.

Volden nådde nye høyder etter 6. april i år, da president Habyarimana ble drept i en flystyrt. Blodbadet har kostet minst 200 000 menneskeliv, og grusomhetene fortsetter mens regjeringsstyrkene og opprørsstyrkene rivaliserer om makten.