Høsten 1962 tilspisset situasjonen seg mellom USA og Sovjetunionen. Under kan du lese utdrag av hvordan representantene for de to supermaktene beskriver situasjonen i en debatt i FNs sikkerhetsråd. Les kilden og svar på spørsmålene.

(Kilde: FN, Sikkerhetsrådet, offisielle protokoller, 23. oktober 1962, s. 1-39, http://legacy.fordham.edu/halsall/mod/1962-cuba-un1.html. Til norsk ved Ida S. Jøssund).

Oppgave

1. Hva var Cubakrisen? (Se side 324-326 i læreboka)
2. Sjekk opp – hvem var Adlai Stevenson og V.V. Zorin – de to som debatterte?
3. Hva er budskapet til Stevenson?
4. Hva er budskapet til Zorin?
5. Hvilke hovedforskjeller viser dette mellom maktene?
6. Hvordan endte Cubakrisen?
7. Hva kunne blitt resultatet dersom hendelsene hadde utspilt seg annerledes?

FN: Debatt om den cubanske rakettkrisen, 1962

Debatt mellom Adlai Stevenson og V. A. Zorin i FNs sikkerhetsråd, 23. oktober 1962.

HERR STEVENSON (USA): Jeg har kalt inn til et hastemøte i Sikkerhetsrådet for å rette oppmerksomheten deres mot en alvorlig trussel mot den vestlige halvkule og mot verdensfreden. I går kveld kunne presidenten i USA rapportere om alarmerende militær utvikling i Cuba. I lys av denne utviklingen av Cuba til en base for offensive masseødeleggelsesvåpen, har presidenten innført en streng karantene på alle offensive militære våpen som fraktes til Cuba. Han gjorde dette fordi, slik min regjering ser det, den nylige utviklingen i Cuba – forflytningen av den kalde krigen inn i hjertet av Amerika – utgjør en trussel for freden på den vestlige halvkule, og, også for verdensfreden.

Tiden er inne for at dette rådet må avgjøre om det skal gjøre et alvorlig forsøk på å bringe fred til verden – eller om det skal la FN stå på sidelinjen mens denne konflikten utfolder seg, utført i håp om at ingen av enkeltsakene er avgjørende nok til å mobilisere motstand hos verdens frie folk. For min egen regjering, er ikke dette et tvilsspørsmål. Vi forblir forpliktet til å følge prinsippene til FN, og vi akter å forsvare dem.

La meg gjøre det helt klart hva som er saken når det gjelder Cuba. Dette er ikke et spørsmål om revolusjon[1]. Denne halvkulen har hatt mange revolusjoner, inkludert den som førte til selvstendighet for min egen nasjon. (…) Hele poenget med fremskrittsalliansen (the Alliance for Progress) er å sette i gang en økonomisk og sosial revolusjon i Amerika. Dette er ikke et spørsmål om sosialisme. Som utenriksminister Rusk sa i februar: «vår halvkule har rom for et mangfold av økonomiske systemer». […] Det avgjørende faktum er at Cuba har gitt Sovjetunionen et brohode[2] og et støttepunkt på denne halvkule; at de har invitert en fremmed, antidemokratisk ekspansjonsmakt inn i favnen til den amerikanske familien; at de har gjort seg selv til medsammensvorne i skapelsen av et kommunistisk verdensherredømme.

I vår lidenskap for fred har vi båret over med mye. Det må likevel være grenser for overbærenhet[3] hvis overbærenhet ikke skal bli denne organisasjonens undergang. Castro forandret Cuba til et totalitært diktatur uten å bli straffet; han fjernet rettighetene til politisk frihet uten å bli straffet; han stilte seg selv på linje med den sovjetiske blokken uten å bli straffet; han aksepterte defensive våpen fra Sovjetunionen uten å bli straffet; han ønsket tusenvis av kommunister velkommen til Cuba uten å bli straffet; men når han, med kald beregning, overleverer egne landområder til Sovjets base for langdistanseraketter, og dermed flytter det sovjetiske aggresjonsprogrammet inn i hjertet av Amerika, da er dagene for overbærenhet talte. Hvis USA og andre nasjoner på den vestlige halvkule skulle akseptert denne nye fasen med aggresjon, ville vi vært forbryterske i våre forpliktelser overfor verdensfreden. Hvis USA og andre nasjoner på den vestlige halvkule skulle aksepterte disse grunnleggende forstyrrelsene av verdens maktstrukturer, ville vi invitere til nye forsøkt på aggresjon langs hele grensen. Hvis vi ikke står fast ved dette nå, vil våre motstandere kanskje tro at vi ikke vil stå fast ved noe – og vi garanterer en økning i den verdensomspennende borgerkrigen til nye nivåer av intensitet og fare…. Spørsmålet som Sikkerhetsrådet konfronteres med, er alvorlig. Var det ikke det, ville jeg ikke ha oppholdt dere i så lang tid. Hvis vi handler raskt, vil vi ha en sjanse til å ta opp igjen de hårreisende spørsmålene om atomvåpen og militærbaser og midler og årsaker til krig – å ta dem opp og å gjøre noe med dem.

HERR ZORIN[4] (Sovjetunionen): Jeg vil nå komme med en uttalelse i min kapasitet som representant for unionen av sosialistiske sovjetrepublikker….Jeg må si at til og med en overflatisk undersøkelse av Stevensons uttalelser, avslører den totalt uholdbare posisjonen myndighetene i USA velger i forhold til spørsmålet de har funnet nødvendig å fremme for rådet, og den fullstendig manglende evnen til å forsvare sin posisjon overfor rådet og overfor verdensopinionen. Han snakket om historien til den cubanske revolusjonen – selv om det er vanskelig å forstå hva USA har å gjøre med de interne forholdene i den suverene staten Cuba – og han tegnet et idyllisk bilde av historien på den vestlige halvkule de siste 150 årene, men han glemmer tilsynelatende «big stick»-politikken[5] (…) USA prøver til og med nå å nå igjennom med denne «big stick»-politikken. Men herr Stevenson har tilsynelatende glemt at tidene har forandret seg… I går plasserte USA den cubanske republikken under det man godt kan kalle en marineblokade. På uforskammet vis bøyer de reglene for internasjonal atferd og prinsippene i FN-avtalen, og USA har påberopt seg retten til å angripe skip fra andre stater på de syv hav, som jo ikke kan sies å være annet enn åpenlys piratvirksomhet. Samtidig har landsettingen av ytterligere flere tropper fra USA startet på den amerikanske Guantánamo-basen på cubansk territorium, og USAs væpnede styrker har blitt satt i full kampberedskap. (…)

Først og fremst kan den sovjetiske delegasjonen her og nå offisielt stadfeste uttalelsen som allerede har kommet fra Sovjetunionen i sammenheng med dette, altså at den sovjetiske regjeringen aldri har sendt eller er i ferd med å sende offensive våpen av noe slag til Cuba. Den sovjetiske delegasjonen ønsker spesielt å minne om en uttalelse fra TASS[6] fra 11. september i år om ordrene fra de sovjetiske styresmaktene, der følgende passasje forekommer: Myndighetene i Sovjetunionen har godkjent at TASS skriver dette, at Sovjetunionen ikke trenger å forflytte til noe annet land, som for eksempel Cuba, de eksisterende midler for å stå imot aggresjon eller å slå tilbake med et hevnangrep. Den eksplosive styrken til våre kjernefysiske ressurser er så stor, og Sovjetunionen har så kraftfulle raketter til oppskyting av disse kjernefysiske ladningene, at det ikke er noe behov for å søke å installere disse utenfor grensene til Sovjetunionen.

USAs delegasjon prøver nå å bruke egne fabrikkerte sannheter i Sikkerhetsrådet med absolutt uhyrlige formål – å prøve og få en tilbakevirkende godkjennelse fra Sikkerhetsrådet for ulovlige skritt USA allerede har tatt mot Cuba, handlinger som USA har foretatt på egenhånd og i strid med FN-pakten og elementære regler og prinsipper for internasjonal rett.

Det verdens nasjoner imidlertid må innse, er at gjennom å åpent ta fatt på dette arbeidet tar USA skritt i retning av en termo-kjernefysisk verdenskrig. Dette er prisen verden kanskje må betale for USAs hensynsløse og uansvarlige handlinger.

Fredselskende nasjoner har lenge vært redde for at denne hensynsløse, aggressive politikken til USA når det gjelder Cuba, kanskje presser verden til randen av katastrofe. (…)

Sikkerhetsrådet ville ikke ha utført sin plikt som hovedorganet med ansvar for å opprettholde verdens og den internasjonale sikkerhet, hvis det ignorerte de aggressive handlingene til USA, som jo betyr intet mindre enn at USA har satt seg fore å ødelegge FN og å utløse en verdenskrig.

[1] Det var flere revolusjonære tendenser på Cuba på 50-tallet, og i 1959 tok Fidel Castro makten og innførte et totalitært styre.

[2] Framskutt militært støttepunkt som skal sikre videre framrykning for hovedstyrken

[3] Av «å bære over med», å tilgi eller tåle.

[4] Sovjetisk diplomat og statsmann som best huskes for denne konfrontasjonen med USA.

[5] Refererer til Theodore Roosevelt som sa: "speak softly, and carry a big stick". Tanken var at man kunne forhandle med andre stater og få det som man ville dersom de visste at man hadde sterkere våpen i bakhånd.

[6] TASS – «Sovjetunionens nyhetsbyrå»