Om Vinland

Les kildeutdragene under og svar på spørsmålene. Utdragene er fra Eirik Raudes saga og En saga om grønlendingene. (Fra Islandske ættesagaer, bind III, Aschehoug 1953)

Oppgave

1. Hvordan forklarer de to sagaene at Leiv Eiriksson kom til Vinland?
2. Hvorfor var Vinland så attraktivt?
3. Hvorfor oppgav Snorre og Karlsevne forsøket på å slå seg ned i Vinland?
4. Hvorfor gav Leiv Eiriksson det nye landet navnet Vinland?
5. Hvilke opplysninger i det siste sagautdraget kan benyttes for å belyse hvordan vikingferdene ble organisert?

Kilde

Utdrag 1: Fra Eirik Raudes saga

Så seilte Leiv til havs, men han ble lenge ute, og han fant land som han ikke visste om før. Der grodde hveteåkrer selvsådd, og der vokste det vintrær. Det var trær der av et slag som kalles masur (valbjørk) og av alt dette tok de med seg noen prøver; noen trær var så store at de ble brukt til hustømmer. (...)

I Brattalid ble det snakket mye om å reise til Vinland det gode, og det ble sagt at det måtte være et godt land å bo i. Det ble til at Karlsevne og Snorre gjorde skip klart om våren for å lete etter dette landet. (...)

De seilte først til Vestre-bygden, og derfra til Bjørnøy. Derfra seilte de sørover i to døgn. Da så de land og satte ut en båt og så seg om i land; der fant de store heller, mange var tolv alen brede. Det var en mengde hvitrev der. De gav landet navn og kalte det Helleland.

Derfra seilte de i to døgn i sørøstlig retning og fant et land som var skogvokst og hvor det var mange dyr. Det lå en øy utenfor i sørøst; der drepte de en bjørn og kalte øya for Bjørnøy. Landet kalte de Markland.

Om Karlsevne er det å fortelle at han seilte sørover langs land, og Snorre og Bjarne fulgte ham med folkene sine. (...) På land fant de åkrer med vill hvete i dalsenkningene, og overalt i skråningene var det vinstokker. Hver bekk var full av fisk. De grov graver der hvor land og sjø møttes når det var høyest flo, og når sjøen falt ut igjen, var det hellefisk i gravene. Det var en mengde dyr i skogen, av alle slag. De var der en halv måned og gledet seg og ble ikke var noen ting. Feet sitt hadde de med seg.

Men tidlig en morgen da de var ute og så seg om, fikk de øye på en mengde skinnbåter; (...) De rodde ut mot båtene, og de som var der, undret seg og gikk opp på land. Det var svarte og stygge karer, og stygt hår hadde de på hodet; de hadde store øyne og breie ansikter. De ble der en stund og undret seg alle sammen. (...)

Det disse folkene helst ville ha, var rødt skrudklede. De hadde skinnvarer som de gav i bytte, helt grått gråverk. De ville også kjøpe sverd og spyd, men Karlsevne og Snorre nektet sine folk å gi dem det. For et ugarvet skinn fikk skrælingene et stykke rødt klede én spann langt, og det bandt de om hodet. (...)

Men da den tiden var gått, så de en mengde skrælingbåter komme sørfra. Det var som en strøm av dem. Og nå ble stokkene veivd mot solen, og alle skrælingene ulte og skrek høyt og fælt. Da tok Karlsevne og hans folk et rødt skjold og bar mot dem. Skrælingene løp i land fra båtene, og så gikk de på hverandre og sloss. Det ble en hard ri, først med kastevåpen og skyting; skrælingene brukte valslynger. (...)

Karlsevne og hans menn skjønte nå at enda landet var godt, så ville det alltid ligge skrekk og ufred over det fra dem som bodde der før. Så brøt de opp og ville reise hjem til sitt eget land, og de seilte nordover.

Utdrag 2: Fra En saga om grønlendingene

Ifølge denne sagaen var det grønlendingen Bjarne Herjolvsson som først oppdaget nytt land vest for Grønland, da han kom ut av kurs på grunn av sterk vind og tåke, men han gikk ikke i land. Så fortelles det videre:

Nå ble det mye snakk om å lete etter land. Leiv, sønnen til Eirik Raude fra Brattalid, kom til Bjarne Herjolvsson og kjøpte skip av ham og fikk tak i mannskap til det, så de var fem og tredve mann sammen. (...)

Men straks det flødde under skipet, tok de båten og rodde ut og flyttet skipet opp i elven og derfra videre opp i vannet; der kastet de anker og bar i land skinnsekkene sine og satte opp buer å bo i; de bestemte seg for å bli der vinteren over og satte opp store hus. Det skortet ikke på laks verken i elven eller i vannet, og det var større laks enn de hadde sett noen gang før. Landet der gav så godt beite at de mente feet ikke trengte annet fór om vinteren; der var ingen vinterfrost, og graset visnet nesten ikke. Døgnet var mer jevnt der enn på Grønland og på Island, solen var oppe både ved non og ved dugurdsmål korteste dagen i året. (...)

Så sov de den natten, men om morgenen sa Leiv til folkene sine: "Heretter skal vi drive med to arbeider og skifte så vi gjør ett annen hver dag. Vi skal plukke druer, og vi skal hogge vinstokker og felle skogen, slik at vi får ladning for skipet." Og dette ble gjort. Det sies at etterbåten deres ble fylt med druer. Så hogg de ladning til skipet.

Da det ble vår, gjorde de seg ferdige og seilte bort, og Leiv gav landet navn etter frukten og kalte det Vinland. (...)

Det var stadig samme snakk om Vinlandsferd som før, og både Gudrid og de andre ivret sterkt for at Karlsevne skulle dra av sted. Så ble det avgjort at han skulle reise, og han samlet skipsmannskap, seksti menn og fem kvinner.

Karlsevne og skipsfolkene gjorde den avtale at alle skulle ha like stor del av det utbytte de fikk av ferden. De tok med seg alle slags husdyr, for de tenkte å bosette seg i landet om de kunne. Karlsevne ba Leiv om å få de husene han hadde i Vinland, men Leiv svarte at han ville låne ham husene, men ikke gi dem bort.

Så seilte de til havs og kom fram til Leivsbuene hele og holdne, og de bar i land skinnsekkene sine. De fikk snart god fangst, for det var drevet opp en røyrhval der som var både stor og god; de gikk i veg og skar opp hvalen, og så manglet de ikke mat.