Apartheid i Sør-Afrika

I 1948 vant Boerpartiet, Nasjonalistpartiet, valget i Sør-Afrika og innførte apartheid. Nelson Mandela og partiet hans, ANC, var de fremste motstanderne av denne politikken, som først ble opphevet i 1994. Les de tre kildene nedenfor og svar på oppgavene (Hentet fra Sydafrikas Historie, Gyldendal Undervisning, København 1995).

Oppgave

a. Hvordan begrunnet Nasjonalistpartiet apartheidpolitikken?

b. Hva mente ANC med nasjonal frihet?

c. Hva var det afrikanerne ønsket ifølge Mandela?

d. Hvorfor mente han at de hvite var redde for demokratiet?

e. Hva tror du Mandela mente med at han også «kjempet mot svart herredømme»?

Kilder

Kilde 1: Nasjonalistpartiets rasepolitikk

«Partiet mener at en positiv iverksettelse av apartheid mellom de hvite og de ikke-hvite rasegrupper (…) er det eneste sunne grunnlag på hvilket den enkelte rases identitet og overlevelse kan sikres (…) Således vil giftermål mellom de to grupper bli forbudt (…) Vårt lands politikk vil se fram mot den totale apartheid som det endelige mål for en naturlig prosess av atskilt utvikling.»

Kilde 2: Fra aksjonsprogrammet til ANC i 1949

«Grunnprinsippene i ANCs aksjonsprogram er inspirert av ønsket om nasjonal frihet. Med nasjonal frihet mener vi frihet fra hvit dominans og oppnåelse av politisk uavhengighet. Dette innebærer avvisning av begrepene segregasjon, apartheid, formynderskap eller hvit ledelse, som alle på den ene eller andre måten er motivert av ideen om hvit dominans eller de hvites dominans over de svarte.»

Kilde 3: Fra Nelsons Mandelas forsvarstale under rettssaken i 1964

«Afrikanere ønsker en lønn til å leve av. Afrikanere ønsker et arbeid som de er i stand til å utføre, og ikke et arbeid som regjeringen erklærer at deres evner rekker til. Afrikanere vil bo hvor de får arbeid og ikke bli forvist fra et område fordi de ikke er født der (…) Afrikanere vil være en del av den samlede befolkning og ikke være utelukket fra å bo andre steder enn i egne gettoer (…) Framfor alt ønsker vi like politiske rettigheter, for uten dem vil vår mangel på muligheter være permanent. Jeg vet det lyder revolusjonært for de hvite i dette land, fordi flertallet av velgere vil være afrikanere. Det får den hvite mann til å frykte demokratiet (…) Gjennom min levetid har jeg viet meg selv til det afrikanske folks kamp. Jeg har kjempet mot hvitt herredømme, og jeg har kjempet mot svart herredømme. Jeg har dyrket idealet om et demokratisk og fritt samfunn der alle lever sammen i harmoni og med like muligheter. Det er et ideal som jeg håper å få leve for å oppnå. Men om nødvendig er det et ideal som jeg er parat til å dø for.»