Kapittel 3. Middelalderen

Kap. 3. Castel Sant'Angelo Photocreo Bednarek / Fotolia / NTB scanpix

Kapitlet dekker disse kompetansemålene i læreplanen:

  • presentere et emne fra middelalderen ved å vise hvordan utviklingen er preget av brudd eller kontinuitet på et eller flere områder
  • gjøre rede for samfunnsforhold og statsutvikling i Norge fra ca 700 til ca 1500 og diskutere mulig påvirkning fra andre kulturer, samfunn og stater

Begrep

  • Hansaforbundet, allianse av nordtyske byer som dominerte handelen i Norden og østersjøområdet i seinmiddelalderen. Lübeck var den ledende hansabyen.
  • Kalmarunionen, unionsavtale mellom Danmark, Sverige og Norge som kom i stand i 1389. Har fått navn etter byen Kalmar i Sverige der Erik av Pommern ble kronet til konge over de tre nordiske rikene i 1397. Sverige klarte å trekke seg ut av unionen i 1523, da Gustav Vasa ble valgt til konge.
  • Norgesveldet, betegnelse på alle de delene av Europa Norges konge styrte over på 1200-tallet. Foruten Fastlands-Norge lå Island, Grønland, Færøyene, Orknøyene, Suderøyene og Man under Norgesveldet.
  • Silkeveien, karavanevei for varetransport fra Kina til Middelhavet via Sentral-Asia.
  • adel, samfunnsklasse som i middelalderen bestod av fyrstenes vasaller og riddere.
  • baglerne, tilhørte et parti som støttet kirken i kampen mot kong Sverre. Navnet kommer av det norrøne ordet bagall, som betyr bispestav.
  • bannlysing, straffetiltak brukt av den romersk-katolske kirke som gikk ut på at personer kunne utelukkes fra kirkens menigheter og hellige handlinger (sakramenter).
  • beduiner, arabisktalende nomader som holder til i Midtøsten og lever av husdyrhold.
  • birkebeinerne, kong Sverre Sigurdssons opprørsflokk som kjempet mot Erling Skakke og Magnus Erlingsson. Tilnavnet birkebeiner fikk de fordi de var så fattige at de ikke hadde skikkelig fottøy. De laget sko av bjørkenever.
  • biskop, av gresk episkopos, tilsynsmann. Fra 100-tallet e.Kr. ble biskopene overhoder for de kristne menighetene innenfor et område og regnet som apostlenes etterfølgere.
  • blot, offerfest for gudene.
  • borgerskapet, samfunnsklasse som i middelalderen ble brukt som betegnelse på kjøpmenn og håndverkere.
  • budstikke, budbringerordning som sammenkalte folk til ting eller forsvar.
  • bygdeting, lokal forsamling av frie menn som drøftet saker av felles interesse, avgjorde tvister og dømte lovbrytere.
  • det tyske kontor, hanseatenes hovedsete i Norge. Lå på Bryggen i Bergen.
  • fribrev, avtaler mellom føydalherrer og byborgere som gav kjøpmenn og håndverkere spesielle rettigheter innenfor bygrensen.
  • føydalsystem, lensvesen. Samfunnssystem basert på overdragelse av jordeiendommer og godsinntekter fra lensherrer til vasaller som leverte krigstjenester som en gjenytelse.
  • geistlighet, av tysk Geistlichkeit, åndelighet. Betegnelse på kirkens presteskap i middelalderen.
  • gilde, brorskapsforeninger som tok seg av kjøpmennenes økonomiske, sosiale og religiøse interesser.
  • helgen, hellig person med evne til å helbrede og avverge ulykker og som er bindeledd mellom Gud og mennesker.
  • hird, profesjonelle elitekrigere som hadde avgitt troskapsløfte til høvdinger og konger.
  • inkvisisjonen, av latin inquisitio, undersøke. Domstoler opprettet av den romersk-katolske kirken for å oppspore og dømme personer som drev vranglære (kjettere).
  • investitur, seremoni for å innsette en vasall i et len eller en biskop i sitt embete.
  • kalif, stedfortreder, etterfølger. Arabisk betegnelse for muslimenes overhode etter Muhammeds død.
  • kanselli, rom for embetsmenn ledet av kansleren (av latin cancellarius, dørvokter), med ansvar for fyrstenes korrespondanse og arkiv.
  • katolisismen, av gresk katholikös, alminnelig, universell. Lære som forkynnes av den romersk-katolske kirken og som har paven som øverste myndighet.
  • kjetter, person med oppfatninger som var i strid med den romersk-katolske troslære.
  • kloster, av latin claustrum, innelukket plass. Bygning hvor munker og nonner bor og arbeider til Guds ære.
  • kongsråd, forsamling av høyadelsmenn og geistlige som hjalp fyrstene med riksstyret.
  • korstog, kristne erobrings- og plyndringstog mot Palestina og hedenske folk i middelalderen.
  • kristenretten, lovverk som ble utarbeidet av kongen for å etablere kristendommen som riksreligion.
  • krongods, gårder eid av kongen.
  • lagmann, opprinnelig en lovkyndig person som bistod dommerne (det vil si bønder, som ble kalt lagrettemenn) på lagtinget. På 1200-tallet ble lagmannen utnevnt av kongen, og han var den reelle dommeren. Lagrettemennene ble da redusert til å være rettsvitner.
  • lagting, forsamling med utsendinger fra flere bygder som gav lover og dømte innenfor en landsdel. I vikingtiden hadde Vestlandet og Trøndelag hvert sitt lagting: Gulating og Frostating.
  • landskyld, leieavgift som en person som leide jord, betalte til jordeieren. I middelalderen betalte folk oftest landskyld med naturalia, for eksempel korn, smør, skinn eller fisk.
  • landsloven, felles lovbok for hele Norge utarbeidet under kong Magnus Lagabøte i 1270-årene. Den bygde på de gamle landskapslovene.
  • laug, brorskapsforening som tok seg av håndverkernes økonomiske, sosiale og religiøse interesser.
  • legende, av latin legenda, noe som bør leses. Fortelling om hellige personer som ble lest opp i kirken.
  • leidang, sjømilitær forsvarsordning der bøndene stilte skip med utstyr og krigere til disposisjon for kongen.
  • len, landområde overlatt fra godseiere til vasaller som ved en høytidelig seremoni lovte å administrere og forsvare det.
  • lendmann, stormann som stilte seg til tjeneste for kongen etter å ha avgitt troskapsed og fått inntekter fra krongods.
  • pave, av latin papa, far. Overhode for den katolske kirken og biskop av Roma.
  • relikvie, av latin reliquiae, levning. Fysiske rester eller spor av hellige personer, guder eller helgener som tillegges en hellig, mystisk kraft.
  • ridder, av tysk Ritter, person som rir. Kriger som gjorde krigstjeneste til hest for en vasall.
  • samkongedømme, flere konger styrte landet samtidig. Før 1163 hadde alle kongssønner, ektefødte og uektefødte, rett til å bli konge når faren døde.
  • selveierbonde/leilending, selveierbonden eide gården, mens leilendingen leide gården. I Norge var det vanlig at en bonde var selveier og leilending samtidig. Han kunne eie en del av gården, men betalte landskyld til for eksempel kirken eller kongen for resten.
  • serf, av latin servus, slave. Ufrie jordbruksarbeidere som måtte gjøre pliktarbeid og betale jordleie til godseiere.
  • sjelegave, gave som folk gav til kirken. Hensikten var at prestene og munkene skulle be for deres sjels frelse. Mange gav deler av gårdene sine som sjelegave. Derfor ble kirken den største jordeieren i Norge i middelalderen.
  • sjia, av arabisk shiat Ali, Alis parti. Muslimer som hevder at profeten Muhammed valgte slektningene til svigersønnen Ali til å bli fremtidige religiøse ledere.
  • skjærsilden, flammende renselsesprosess som ifølge middelalderens romersk-katolske lære alle frelste sjeler måtte gå gjennom før dommedag.
  • stenderforsamling, forsamling med representanter for geistlighet, adel og borgere.
  • sultan, hersker. Arabisk betegnelse på det tyrkiske overhodet for muslimene i Midtøsten fra midten av 1000-tallet.
  • sunni, av arabisk sunna, livsførsel, tradisjon. Muslimer som hevder å følge tradisjonene fra profeten Muhammeds liv.
  • sysselmann, kongelig ombudsmann som ledet en sysle. På 1200-tallet var Norge delt i om lag 50 sysler, og sysselmannen krevde inn skatt og hadde politimyndighet.
  • tiende, ti prosent produktskatt innkrevd av pavekirken.
  • vasall, person med plikt til å administrere en jordeiendom (len) for en godseier og yte ham militær hjelp som en gjenytelse for inntektene fra eiendommen.
  • veitsle, ytelser fra bøndene til underhold av kongen og hans menn.
  • vete, bål på åstopper som ble tent for å varsle om fiendtlige angrep.
  • årmann, gårdsbestyrer for kongen.